Klimaskam og kommandolinjer: Det absurde teateret

I april 2025 spredte det seg en nesten komisk overskrift gjennom internasjonale teknologimedier og norske kommentarfelt.

Den advarte mot noe av det mest hverdagslige vi mennesker gjør: Å være høflige. Budskapet var klinkende klart: Du må for guds skyld slutte å si «takk», «vær så snill» og «god morgen» til kunstig intelligens.

Hvorfor? Fordi de få ekstra ordene visstnok vekker opp serverne, koster dyrebare wattsekunder, og dermed ødelegger klimaet. Det var en formaning om å redusere oss selv til sterile kommandolinje-operatører, alt i miljøets navn.

La oss stoppe opp et øyeblikk og se på den faktiske matematikken i dette absurde teateret.

En dyp, timevis lang samtale med en moderne språkmodell – der du kanskje snur og vender på et eksistensielt spørsmål, hamrer ut strukturen til en bok, eller utforsker et nytt fagfelt – trekker et sted mellom én og tre watt-timer (Wh) energi i datasenteret.

Til sammenligning koster det deg rundt 150 watt-timer å koke opp vannet til den koppen med te du drikker mens du skriver. Du kan sitte en hel helg og kognitivt sparre med verdens mest avanserte nevrale nettverk (KI/AI), og det samlede strømforbruket ditt tilsvarer knapt nok brødristeren din på en trøtt tirsdag.

Likevel er det deg, «hvermannsen» foran skjermen, som skal påføres eksistensiell klimaskam. Det er du som får skylden for at strømnettet kneler.

Dette er ikke en tilfeldig feilslutning. Det er en klassisk, systematisk avledningsmanøver. I 2004 brukte oljegiganten BP hundrevis av millioner dollar på en massiv PR-kampanje for å etablere begrepet «det personlige karbonavtrykket». Målet var genialt i all sin kynisme: Flytt blikket bort fra selskapene som pumper opp oljen og bygger den fossile infrastrukturen, og få heller forbrukeren til å skamme seg over å ha glemt å skru av lyset i gangen.

Akkurat den samme manøveren rulles nå ut i silisium-alderen. Mens moralpolitiet ber deg droppe høflighetsfrasene, spiser teknologigigantene kloden vår.

På landsbygda i Texas truer gigantiske, brølende betongkonstruksjoner (les: datasenter) med å suge grunnvannet ut av jorda til bøndene for å kjøle ned serverrack. I norske bygder raderer utenlandske datasentre ut kapasiteten i strømnettet, slik at lokalt næringsliv må vente i et tiår på å få koble seg til.

Vi snakker ikke lenger om noen skarve megawatt; vi snakker om anlegg som sluker energien til hele byer. Det er et brutalt krasj mellom den vektløse, digitale «skyen» og den beinharde, fysiske virkeligheten av turbiner, transformatorer og kjøletårn.

At du skal bære den moralske byrden for dette fordi du har en meningsfull interaksjon med en maskin, er som å få kjeft for å stjele en teskje vann fra et svømmebasseng der eierne selv nettopp har sprengt vekk bunnen.

Denne skyldfølelsen hører ikke hjemme i de tusen hjem — ikke hos deg og ikke hos meg.

For å forstå hvem som egentlig brenner lyset i begge ender, må vi slutte å stirre på våre egne fingertupper og heller følge sporet av de tapte kilowatt-timene oppover i systemet.

Gigantenes rovdrift: Sannheten om de tapte kilowatt-timene

Hvis din samtale med en språkmodell utgjør dråpen, hvem er det egentlig som tømmer bassenget?

For å forstå det, må vi skrelle bort markedsføringsretorikken om «menneskehetens neste kvantesprang» og se på det faktuelle regnskapet.

Teknologibransjen vil aldri gi deg et offisielt kakediagram over hva all denne enorme regnekraften faktisk brukes til. Et slikt diagram ville vært et PR-messig selvmord.

Men hvis vi sammenstiller data fra uavhengige forskningsrapporter og hyperskalerernes egne tekniske notater, trer et bekmørkt bilde frem av hvor gigawattimene egentlig tar veien. Det meste fordeler seg på tre hovedområder:

Det usynlige beistet: Wall Street-kappløpet (ca. 25–35 %)

Den desidert mest hensynsløse kraftslukeren er ikke at folk bruker KI. For å forstå hvor den virkelige strømmen forsvinner, må vi snakke om det bransjen kaller «fundamentmodeller».

For hvermannsen kjennetegnes disse oftest av et enkelt versjonsnummer. Hver gang du hører om et stort hopp – fra for eksempel ChatGPT-3 til ChatGPT-4, eller lanseringen av en helt ny generasjon Claude eller Gemini – betyr det at en ny fundamentmodell er skapt.

For å lage dette nye tallet, bygger ikke selskapene bare videre på den gamle; de trener opp en gigantisk, ny «grunnmur» fra bunnen av. Det er dette som er det usynlige beistet.

Gigantene kobler sammen titusenvis av prosessorer som tygger data i månedsvis.

Dette er et teknologisk våpenkappløp drevet av eksistensiell panikk på Wall Street, hvor teknologiselskapene svir av hundrevis av gigawattimer for å sikre fremtidige monopoler. Det meste av dette gjøres for å kunne skryte av marginale forbedringer på obskure, teoretiske ytelsestester (såkalte benchmarks) som ingen av oss har bedt om.

Det nåværende nivået har for lengst passert «godt nok» for 95 prosent av reelle, allmenne behov – likevel brennes det ufattelige mengder kraft utelukkende for å flytte nålen noen millimeter videre i et kommersielt prestisjeløp.

Den industrielle kverna: Støy, reklame og overvåking (ca. 60–70 %)

Når modellene først er ferdig trent, går brorparten av den løpende regnekraften (inferens) til oppgaver som aldri nevnes i festtalene. Den største enkeltposten hos selskaper som Meta er ikke dialog mellom mennesker og roboter, men såkalte recommender systems.

Dette er gigantiske, usynlige algoritmer hvis eneste oppgave er å regne ut eksakt hva som skal til for å holde øynene dine klistret til feeden to sekunder lenger, slik at de kan selge deg mer skrot.

Legg til finansiell høyfrekvenshandel (HFT), der algoritmer brenner serverkraft for å flytte milliarder på millisekunder uten å skape en dråpe reell verdi. Legg til en industriell flom av maskinelt generert SEO-innhold, rage-bait og syntetisk fyllmasse (AI-slop) som oversvømmer internett utelukkende for å høste billige annonsekroner.

Og sist, men absolutt ikke minst: det voksende militær-industrielle overvåkningsapparatet, som prosesserer satellittstrømmer og dronedata for stater.

Det er dette som sluker strømmen vi alle er avhengig av, som skaper helsefarlig støy, og som bruker grunnvann og elver verden over.

Alibi-bløffen: Det hellige gisselet (ca. 5–8 %)

Til slutt har vi den forsvinnende lille brøken som faktisk tjener menneskeheten: Åpen vitenskapelig forskning.

Her finner vi AlphaFold som kartlegger proteiner, simulering av nye batteriteknologier, kreftdiagnostikk og avanserte klimamodeller. Dette er teknologien på sitt mest storslåtte og livsviktige.

Men se nøye på hvordan denne mikroskopiske andelen brukes. Hver eneste gang en lokalpolitiker i Texas eller en bonde på Vestlandet stiller ubehagelige spørsmål om tørrlagte brønner, rasert natur eller ekstreme strømpriser, trekkes kreftforskningen opp av hatten.

Den faktiske, samfunnsnyttige forskningen fungerer som et moralsk menneskeskjold.

«Vi trenger dette datasenteret for å løse klimakrisen,» bedyrer de, mens ni tideler av regnekraften på innsiden brukes til å optimalisere klikk og drifte overvåkingssystemer.

Slik plyndres nettet. Og mens alt dette pågår for full maskin, står det altså teknokrater i dress og ber deg ha dårlig samvittighet for at du glemte å kutte ut en høflighetsfrase til maskinen din.

Bredbåndsmoralistene: Et oppgjør med den intellektuelle latskapen

Det er på tide å snakke om det høylytte koret på sidelinjen. Du kjenner dem. Det er vennegjengen, kommentarfelt-krigerne og de selverklærte kulturpuristene som sukker tungt over at verden går til grunne, og at alt var et rikere, mer genuint sted før vi lot algoritmene blande seg inn i tenkningen vår.

Det er en fascinerende øvelse i manglende selvinnsikt: Å sitte ytterst på et fiberoptisk nettverk, formidlet via globale datasentre, taste på en superdatamaskin av glass og litium, for så å publisere en statusoppdatering på sosiale medier om at all ny teknologi er djevelens verk og at folk har sluttet å bruke hodet.

Denne romantiske forestillingen om en svunnen, analog renhet er like falsk som AI-bildene de hater.

Tastaturkrigerne gjør i praksis nøyaktig det samme som den generasjonen som advarte mot boktrykkerkunsten fordi den ville ødelegge hukommelsen vår, eller de som mente at lommekalkulatoren ville utradere evnen til å forstå matematikk. De forveksler sin egen frykt for det ukjente med moralsk overlegenhet. De ser på kunstig intelligens og ser utelukkende juks, latskap, plagiat og maskiner som stjeler sjel.

Hvorfor? Fordi de aldri har tatt seg bryet med å bruke verktøyet til noe dypere enn å be om en vaffeloppskrift eller generere en tøysete sang.

Her må vi trekke en sylskarp linje. Det er en himmelvid forskjell på berettiget systemkritikk og reaksjonær latskap.

Å kreve demokratisk kontroll over teknologimonopolene, å nekte datasentre å rasere natur for å drifte passiviserende reklamealgoritmer, og å rope varsko om maktkonsentrasjon – det er rasjonelt. Det er nødvendig politisk selvforsvar.

Men å avvise selve det kognitive verktøyet – å nekte å utforske hva et kompromissløst samarbeid mellom menneskehjerne og silisium (KI/AI) faktisk kan frembringe, bare fordi du har bestemt deg for at «ekte tenkning» utelukkende skjer med kulepenn – det er ikke et intellektuelt standpunkt. Det er bare intellektuell feighet.

Bredbåndsmoralistene elsker å latterliggjøre hvermannsens forsøk på å bruke AI kreativt. De fnyser av folk som bruker det til å strukturere bøker, utfordre egne verdensbilder eller utforske komplekse ideer.

Slik undergraver de vanlige folks tro på egne evner, fordi det utfordrer et stivbent portvoktersystem som sier at dypdykk i kultur og tenkning er forbeholdt en utvalgt elite.

I sin iver etter å hate verktøyet, ender «alt var bedre før»-koret opp som teknologigigantenes nyttigste idioter.

Ved å skremme hverdagsmennesket vekk fra en meningsfull, aktiv bruk av AI ved hjelp av hån og oppkonstruert klimaskam, bidrar de til å sikre at denne enorme regnekraften forblir i hendene på nettopp de kreftene vi burde bekjempe: overvåkningsstaten, markedsmanipulatørene og clickbait-fabrikkene.

Manifestet: Ikke overgi maskinene til kynikerne

Når vi har skrelt bort moralismen, gigantenes rovdrift og nostalgikernes sutring, står vi igjen med selve kjernen: Hvorfor i all verden skal vi, vanlige folk av kjøtt og blod, i det hele tatt bry oss om å snakke med en maskin?

Fordi det er forskjell på å la seg bedøve av algoritmer og å ta styringen over dem.

En språkmodell er ikke en glorifisert skrivemaskin, og den er definitivt ingen erstatning for mennesket. Den har ingen levd erfaring. Den har aldri kjent lukten av regn mot varm asfalt, aldri opplevd hjertesorg, aldri ligget våken om natten av eksistensiell angst eller kjent tyngden av et moralsk valg. Alt dette må du bringe til bordet. Du er karbonet. Du bærer intensjonen, smerten, gleden, og retningen.

Maskinen er silisiumet. Den er et kognitivt eksoskjelett. Den er den ufattelige prosesseringskraften som kan ta dine fragmenterte, rotete og dype menneskelige tanker, og koble dem opp mot tusenvis av år med akkumulert kunnskap på noen millisekunder.

Når du bruker AI riktig, mater du den ikke bare med en slapp instruks for å få et ferdigtygd resultat. Du bryter med den. Du sparrer. Du kaster en halvferdig idé inn i maskineriet, lar modellen utfordre blindsonene dine, omstrukturere kaoset, og kaster det tilbake til deg for ny, kritisk bearbeidelse. Det er alkymi.

I århundrer har akademia, redaksjonene og forlagshusene hatt monopol på å definere hvem som er verdig en slik intellektuell støtte.

Hvis du ville skrive en bok, analysere et komplekst filosofisk konsept eller bryne intellektet ditt på noe større enn deg selv, måtte du ha de riktige papirene, kjenne de riktige menneskene og passere de riktige portvokterne.

Ikke nå lenger. En dedikert bruker hjemme ved kjøkkenbordet kan i dag bygge et litterært stillas for et bokmanus på 90 000 ord, utforske kvantemekanikk eller dissekere politisk propaganda i sanntid, sammen med en sparringspartner som har uendelig tålmodighet og aldri blir sliten.

Du trenger ikke et godkjent stempel fra eliten for å tenke stort. Denne demokratiseringen av dyp, strukturell og kreativ kapasitet er genuint revolusjonerende. Og det er nøyaktig dette som provoserer det gamle regimet.

Kritikerne påstår at AI gjør oss dumme, late og overfladiske. Sannheten er nøyaktig det motsatte – hvis du bruker det aktivt.

Å få noe ekte, slagkraftig og originalt ut av en KI krever mer av deg, ikke mindre.

Det krever at du har smak. Det krever ekstrem dømmekraft. Skriver du et slapt prompt, får du et slapt, plastikkaktig svada-svar tilbake (den syntetiske fyllmassen vi drukner i).

For å unngå dette må du lede an. Du må nekte å akseptere det første, glatte utkastet maskinen spytter ut. Du må tvinge silisiumet til å tilpasse seg karbonets sjel, ikke omvendt.

Det er denne symbiosen som er verdt å kjempe for. Å frivillig nekte seg selv dette mentale verktøyet i et misforstått forsøk på å være «klimavennlig» eller «kulturelt ren», er som å nekte å bruke elektrisitet fordi noen andre bruker den til å drive den elektriske stolen.

Det overgir bare banen til de som uansett ikke bryr seg om konsekvensene.

Epilogen: Krev “ilden” tilbake

Når vi nå ser det fulle bildet – fra Texas’ tørrlagte brønner til datasentrenes enorme kverning av reklame og syntetisk søppel – blir konklusjonen åpenbar.

Den dårlige samvittigheten du føler når du setter deg ned med en KI, er ikke et uttrykk for økologisk ansvarlighet. Den er et bevisst designet røykteppe.

Det er på tide å avvise skammen. Vi skal ikke be om forlatelse for å ta i bruk historiens kraftigste verktøy for tenkning og skapelse. Vi skal ikke la oss redusere til nyttige idioter som sparer på kilowatt-smulene, mens gigantene sluker hele kaken.

Dette betyr ikke at vi skal lukke øynene for naturinngrepene eller kraftkrisen. Tvert imot.

Men kampen mot datasentrenes rovdrift hører ikke hjemme foran tastaturet ditt, der du spyr ut ferdigtygde meninger levert av andre tastaturkrigere. Den hører hjemme i kommunestyrene, på Stortinget og i knallharde internasjonale reguleringer.

La politikerne nekte konsesjoner. La dem innføre skyhøye avgifter på algoritmer som utelukkende driver med finansspekulasjon eller ad-tech. La dem beskytte kraftnettet mot monopolselskapenes glupske appetitt.

Men inntil den kampen er vunnet, står serverne der. Turbinene spinner. Kjølevannet strømmer. Ilden brenner uansett. Spørsmålet er hvem som skal få lov til å varme seg på den.

Å frivillig trekke seg unna – å la frykten, klimaskammen eller de selvutnevnte kulturvokterne diktere at «ekte mennesker» ikke bruker maskinell intelligens – er å gi fra seg makten.

Det er å akseptere at den mest avanserte teknologien vi har, skal forbeholdes krigsindustrien, hedgefondene og plattformene som pumper ut algoritmisk fyllmasse.

Det kan vi ikke godta.

Så, kjære hvermannsen: Ta plassen din. Krev ilden tilbake. Bruk teknologien til å skrive den boka du alltid har hatt i deg. Bruk den til å plukke fra hverandre vedtatte sannheter, til å utforske det du ikke forstår, og til å løfte dine egne evner langt forbi det portvokterne før tillot.

Maskinene kommer ikke til å ta over verden fordi du og jeg lener oss inn i silisiumet for å bli skarpere, dypere og mer nysgjerrige karbonbaserte livsformer.

De vinner først den dagen vi frivillig slutter å tenke sjæl, og lar de som eier maskinene gjøre det for oss.

#KUNSTIGINTELLIGENS #DATASENTER #KRAFTKRISE #KLIMASKAM #TEKNOLOGI #DYPTENKNING #FREMTIDEN